Fødselshistorie - Fødselen startet med at vannet gikk


Leser du alt du kommer over av informasjon om den kommende fødselen?
Vi har samlet et knippe fødselshistorier fra våre følgere på instagram.
I dag kan du lese om Eva som fikk en annen opplevelse en hun hadde forberedt seg på. 
Les alle historiene HER.
•••

Den 10.06.2014 gikk vannet mitt med Jacob i magen.

Jeg har født to ganger tidligere og aldri opplevd at vannet har gått. Jeg rakk ikke ringe kvinneklinikken siden jeg sto med to barn som skulle kjøres i barnehagen og en mann som allerede var kjørt på jobb.

Jeg hadde helt normalt fostervann. Med et håndkle under rumpa og to barn fastspent i bilstolene kjørte vi til barnehagen. På vei inn i barnehagen rant det litt og litt.
Jeg fikk levert Lucas og Leonora uten at noen forsto hva som var skjedd.

Jeg ringte Remi når jeg kom ut i bilen igjen, han mente jeg burde ringe kvinneklinikken.
Jeg ringte opp og sa at vannet var gått og at jeg var tredjerangsfødene. I telefonen spurte de meg mange spørsmål. Jeg hadde jo født 2 barn før så dette følte jeg at jeg taklet ganske bra. Rier var jeg langt ifra å ha.

Selv om det gikk mange rare tanker rundt i hodet etter telefonsamtalen klarte jeg å falle til ro med at dagen etter, klokken 0900 om morgenen skulle jeg bli satt igang. Det som var problemet her var at jeg overhode ikke var klar for å bli satt i gang. Jeg var så vidt i uke 35.

På kvelden samme dagen begynte jeg å bli nervøs.
Hva?
Hvor?
Hvorfor?
Alle spørsmålene jeg hadde.
Jeg var redd.
Jeg bestemte meg for å ringe opp på kvinneklinikken igjen. Denne gangen ønsket de at jeg kom opp for en sjekk.
Jeg kjørte gledelig opp, alene.
Remi ble hjemme med barna siden jeg kun skulle på en sjekk.

Det første de spurte meg om når jeg kom var:
Hvor er mannen din? Nei han er hjemme med de to andre barna våres, svarte jeg.
Jordmødrene synes jeg burde ringe han. Jeg var ikke helt enig. Hvorfor skulle han komme opp når jeg uansett skulle hjem igjen? Det var jo alt for tidlig for å føde enda.

Hjerterytmen til Jacob var de ikke helt fornøyd med. Jordmødrene gikk på gangen og snakket sammen flere ganger. De spurte om jeg kunne ringe hjem igjen etter resultatet på sparkeprøven var ferdig. HELE VERDENEN MIN DATT SAMMEN:
"du skjønner det Eva, vi må sette deg i gang med en gang".

Jeg tenkte, nei, det måtte dem ikke. Jeg var livredd. Det var alt for tidlig. Jeg gråt.
Remi kom inn døren på kvinneklinikken 15 minutter etter jeg ringte han og ba han komme opp. I løpet av de 15 minuttene fikk jeg clyster som skulle hjelpe å fremskynde riene. Dette var jo ikke sånn jeg hadde sett dagen skulle ende. Jordmødrene og legen lovet meg at babyen i magen skulle få ligge i magen et døgn til. Jeg husker jeg var så redd. Men jeg var jo i trygge hender?

Jordmoren kom inn tidlig 11.06.2014 og ville gi meg en modningstablett. Dette var også nytt for oss. Vi ble kort fortalt hvordan det fungerte. Men INGEN fortalte hvordan babyen i magen ville reagere på dette. Jeg fikk selvfølgelig sterkere og sterkere rier. De ble enig om å sette meg på drypp. De fortalte også kort om hvordan dette fungerte.
Men IKKE hvordan babyen i magen ville reagere på det.

Epiduralen ble satt og Jacob eksponerte SVÆRT DÅRLIG på dryppet som ble satt. Dryppet ble skrudd av og på flere ganger. En lege etter en annen. Remi begynte å bli nervøs. Jeg lå helt utmattet i sengen. En lege kom løpende inn. Babyen har elektroden som man måler pulsen med og som er festet til hodet surret rundt halsen. Det er her jeg husker svært lite fra. Remi begynte å gi dem klare beskjeder. De lovte han at de skulle få babyen ut før det gikk gale. De begynte å planlegge keisersnitt. Da ble det så dårlig stemning på fødestuen.

NÅ MÅTTE DET SKJE NOE. (Ellers går det gale her).

Lege etter lege igjen og dryppet ble satt opp igjen, men kun for en kort stund. Jordmoren var helt fortvilet selv og så nesten litt redd ut. Det å få en slik beskjed om at babyen ikke har det bra og at de ikke var helt sikker på hva de skulle gjøre var ikke hyggelig. Jeg tror hverken jeg eller Remi tenkte klart. Plutselig kjente jeg at NÅ ja NÅ har jeg 10 cm åpning. Det gikk plutselig veldig fort og jeg måtte presse. Jeg husker ingenting, men akkurat det husker jeg. Da ville de ikke at jeg skulle presse fordi hjerterytmen til babyen gikk opp igjen. Men kroppen stoppet ikke å presse. Jeg presset og de sa nei. Jeg presset til han kom til verden. Han var blå som et adventslys med både navlestrengen og puls strengen stramt rundt halsen. De var rask med å få dette av.

Han var kommet til verden. 11.06.2014 kom Jacob til verden over en måned for tidlig. Han var så liten, men så sterk. Vi var så glad for at Remi tok noen grep på sykehuset. Vi vil ikke tenke på hva som kunne skjedd om han ikke satt ned foten. Jacob var veldig skjør, åpnet ikke øynene skikkelig før etter en uke. Han hadde masse gulsott og måtte mates med kopp. Han slapp unna lysbehandling, og intravenøs behandling. Jeg var nå blitt på ny verdens mest stolte mamma til et nydelig og friskt trekløver. Vi var endelig blitt en komplett familie.

Idag er Jacob en frisk og fin gutt på snart 2 år. Han er litt mindre i vekt og høyde enn de på hans alder. Men ellers så klarer han seg helt fint uten noen tegn til at han ble født prematur og fikk en litt tøff start på livet.
•••
(Bildet tilhørende blogginnlegget er kun en illustrasjon).

Legg igjen en kommentar


Kommentarer vil bli lest av moderator før publisering