Fødselshistorier


...sendt inn av BABYNEST.NO sine flotte følgere på instagram!

 

•••••

En morgen gikk slimproppen

Av Cecilie Nilsen

...og enda det ikke trenger og være et tegn på fødsel, så ble jeg allikevel stresset fordi jeg ikke hadde rukket og ha omvisning på sykehuset. Dette var veldig viktig for meg i og med at jeg har sykehusskrekk. Jeg ringte inn til sykehuset, og heldig som jeg var så var det en stille tid på føden, og jeg fikk komme inn tidlig på kvelden samme dag. Der inne var det stille og rolig, og jeg fikk en slags trygghet som var veldig god.

På vei hjem sier jeg til min kjære at vi kanskje skal stoppe å spise ute bare han og jeg når vi først har muligheten, for vi vet aldri når den sjansen vil by seg igjen. Og så vi gjorde. Det måtte bli juletallerken, den fristet veldig midt i desember. Mens jeg spiser, sånn rundt klokken 20, kjenner jeg min første ri, noe jeg ikke var helt klar over akkurat da. Men når andre og tredje kom, da skjønte jeg hva dette var. Vi spiste opp maten og dro hjem.

Jeg pakket ferdig, og la meg litt i badekaret for å se om riene tok seg opp eller ikke, men det fortsatte som før og vi valgte å ringe inn til sykehuset. Der sa de at jeg måtte spise litt, ta en Paracet og se om det ville ta seg opp igjennom natten.

Rundt klokken fem på morgenen begynte jeg allerede bli sliten av riene. Jeg hadde ikke klart å sove, noe som var veldig dumt i og med at jeg de to siste døgnene hadde fått minimalt med søvn. Fikk lagt meg tilbake i badekaret igjen, og rundt seks-syv tiden ringte vi inn på nytt, for da maktet jeg ikke å være hjemme mer. Fødeavdelingen sa jeg kunne komme inn og ta en sjekk.
Mens jeg gjorde meg klar, gikk mannen min en tur med hundene før vi måtte dra.

Vi kom inn og jordmor sjekket åpningen som da var på fire cm. Klokken er nå 09.30 og jeg er offisielt lagt inn.

Jeg hadde bestemt meg for en naturlig fødsel uten noe medikamenter, og hadde bestemt meg for en vannfødsel, også gjerne egen musikk og stearinlys hadde vært fint, men de var ikke det jeg tenkte så mye på. Jeg fikk lagt meg i vannet og lå nok der i ca to timer, før jordmor ville ha meg opp for sjekk. Planen var å legge meg tilbake i vannet, men dette klarte jeg ikke pga veldig tette rier, så jeg ble liggende i senga. Det eneste jeg husker etter dette var at jeg ropte et par ganger at jeg ville ha epidural, men det ble like fort glemt, og var også altfor sent.
Klokken 13.31 kom vår nydelige datter til verden. Det mest fantastiske øyeblikket i våre liv. Jeg var plutselig ikke trøtt lenger, hodet var helt klart og jeg kunne nå bare nyte å ha vår vakre datter på brystet!

 

 •••••

Noe av det tøffeste og modigste jeg har gjort i mitt liv

Av Andrea Lovise Hillingseter

Jeg hadde termin 26. mars, men visste hele veien at jeg skulle settes i gang før tiden.

Tirsdag 10. mars, var jeg på kontroll på sykehuset. Der kunne jordmor fortelle meg at jeg hadde to cm åpning, noe hun ble veldig overrasket over! Hun strippet meg i og med at hun visste at jeg ville bli satt i gang en av de nærmeste dagene.
Jeg fikk beskjed om at torsdag 12. mars skulle jeg innlegges på sykehuset.

Da dagen kom, husker jeg at jeg var veldig nervøs! Vel fremme fikk jeg tildelt et observasjonsrom, og det ble tatt en CTG registrering. Babyen hadde det supert og jeg hadde noen små kynnere, men ikke noe mer enn det. Klokken 10 ble første modningstablett satt. Det var ubehagelig og vondt på en og samme tid. Merket mensmurringer i ryggen spesielt, men ikke noe mer. Neste tablett ble satt noen timer etter, med samme virkning, kun menssmerter i rygg og mage, men ikke noe mer enn det. Det ble mange timer hvor vi bare ventet. Vi prøvde å gå endel rundt på sykehuset for og få fødselen i gang. Etter modningstablett nr tre, kunne de si at jeg hadde en åpning på tre cm, og jeg var enda litt nærmere fødsel.
Rundt klokken 22 fikk jeg siste pille før vi avsluttet for dagen. Egentlig ville de ikke sette den, men gjorde det allikevel siden virkningen var så liten. Merket ikke noe mer enn menssmerter i rygg og mage da heller.

Nærmere midnatt la vi oss for å få oss noe søvn, vi visste at dagen etter ville det bli ny dose med fire nye tabletter. Jeg våknet rundt kl 03:00 og hadde smerter/ubehag, jeg gikk på do fordi jeg trodde kanskje det skulle hjelpe. Etterhvert roet det seg, og jeg fikk sove natten ut.

Fredag 13.mars: våknet kl 08:00 og følte stor trang for å måtte gå på do å tisse, og idet jeg reiser meg fra senga fosset det vann ut. Vannet var gått! Vi ringte på jordmor som kom og sjekket fostervannet og tok en CTG, alt var kjempefint med både babyen og fostervannet. Hun ville ikke gi meg tabletter helt ennå, i og med at fostervannet var gått. Etter en times tid fikk jeg sterke rier, så ille at jeg ikke klarte å bøye meg/ stå oppreist eller noe. Det var kanskje ikke så rart, for da jordmor kom tilbake for å sjekke åpning, var det pluselig 5 cm åpning. Jordmor trodde ikke det skulle gå så fort. Hun så at riene mine kom med to minutters mellomrom, og ringte bort på føden for å gi beskjed om at jeg var i aktiv fase av fødselen, og måtte komme på føden. En koselig jordmor hentet meg, og kjørte sykehussengen min over på fødeavdelingen. Der fikk jeg tildelt fødestue.

Etter en liten stund var riene mine så intense og så jevne at det var omtrent ikke ett minutt i mellom engang, og jeg fikk lystgass. Den holdt meg i sjakk en stund. Det ble satt veneflon i begge hendene mine, glukose i den ene og insulin i den andre - dette fordi jeg hadde svangerskapsdiabetes!
Jeg fikk plutselig behov for å presse! Det trykket seg veldig på, og jeg hadde intense og vonde rier som kom hele tiden, og en åpning på åtte cm. Jeg hadde gått fra fem til åtte cm på bare en halvtime/tre kvarters tid! Nå var det ikke lenge før jeg kunne presse! Og plutselig var jeg på 10 cm, og endelig kunne jeg presse! Nå var riene på det høyeste, og jeg var i "min egen boble". Jeg husker at jeg hylte og skrek, og det eneste som funket var å holde min mann i hånden. Pressriene tok nesten en time alene, den vondeste og lengste timen i mitt liv! Det føltes som om han aldri skulle komme ut!

Da hodet var på vei ut spurte jordmor om jeg ville kjenne på hodet hans, og det gjorde jeg. Det var en veldig spesiell følelse og kunne ta på hodet.
Etter en uendelig lang time med pressrier og UTEN lystgass, sa de endelig at jeg kunne presse tre lange og harde press, for da ville han komme helt ut. Jeg husker at jeg var så sliten, og ville bare gi opp, men allikevel, - dette SKULLE jeg klare! Etter det siste presset hørte jeg skrik, og pustet lettet ut!

Pappaen gråt noen tårer, og jeg fikk Linus på brystet mitt. Han gråt og skrek, men det var bare utrolig herlig!
Pappaen klipte navlestrengen, og fikk være med på måling av vekt og lengde.

Gutten vår veide hele 4370 gram og var 54 cm lang. Hodeomkretsen var 34 cm. De sa han var stor baby, men for meg er han ganske så liten.

Dette er noe av det tøffeste, men også mest modigste jeg har gjort i mitt liv! Ingenting kan beskrive den følelsen!
Jeg hadde så snille jordmødre som passet på meg fra start til slutt, og de var så støttende under selve fødselen.

 

•••••

Ella kom med hastekeisersnitt

Av Suzanne Elisabeth

Dagen før termin var jeg hos jordmoren min for kontroll, jeg hadde glemt urinprøve og ble bedt om å avgi dette. Den viste et urovekkende høyt nivå av proteiner og hun ringte Ahus som ville ha meg inn til kontroll.

Jeg hentet mannen på jobb, leverte hunden til pass og reiste inn. På sykehuset tok de alle vanlige prøver på nytt: urinprøve, blodtrykk, ctg og blodprøver. Siden det nå var sent på ettermiddagen ble vi bedt om å reise hjem for å komme tilbake dagen etter. Hvis resultatene var de samme skulle jeg settes igang.

Vi møtte opp 05.08 (termin) klokken 08. Vi var spente på beskjeden vi skulle få. Alle prøver ble tatt på nytt og det ble masse venting. Jeg skjønte at det var noe på gang siden vi ikke bare ble sendt hjem.

Kl 11.00 fikk vi beskjed om at jeg hadde svangerskapsforgiftning og skulle undersøkes for modning og settes igang.

Jeg var helt umoden og det ble derfor satt inn et ballongkateter for å åpne livmorhalsen. Dette kunne sitte i opptil 24 timer. Det ble satt opp kontroll dagen etter og vi ble sendt hjem med beskjed om å ringe hvis den falt ut før 4 timer hadde gått.

Ballongkateteret falt ut etter 1 time så jeg ringte og fortalte dette til ahus. Fikk beskjed om å komme inn kl 16.00. Vi ble da tildelt et rom på barselavdelingen. Der ble jeg sjekket flere ganger frem til 21.00 hvor jeg fikk beskjed om at føden var full og at jeg måtte vente til neste morgen. De kontrollerte tilstanden min gjennom natten og neste morgen ble jeg satt i gang med et nytt middel som heter Misodel, det er et innlegg som ligger inne i livmoren og frigjør virkestoff i 12 timer.

Etter 10 timer med sammentrekninger og rier gikk vannet. Det gikk over til stormrier umiddelbart. Uten pause. Jeg hadde 3 cm åpning og fikk tildelt fødestue. Etter 4 timer med rier uten pause og uten mer åpning så ble det epidural. Epidural ble satt 02.00 på natten.

Jeg gikk fra 3 til 10 cm på 3 timer. Klokken 05 hadde jeg 10 cm åpning. Jeg ble koblet til riestimulerende drypp uten effekt. Etter 4 timer blir det oppdaget at dette hadde gått subkutant (væsken fylte hele armen, i stedet for årene). Ny veneflon ble satt og vi startet på nytt med drypp.

Epidural ble skrudd av. Jeg presset. Hadde ingen effekt av dryppet og ingen veer. Jeg sto, lå, satt, gikk... vi hadde drakamp med laken. Til ingen nytte. Jeg presset og presset til ingen nytte. Baby kom ikke lenger ned. 

Etter flere timer med pressing så ble det tilkalt en lege. Hun ga meg 15 minutter på å få ut baby, ellers ble det vakum. Babyen kom ikke på 15 minutter og det ble gjort to mislykkede forsøk på vakuum hvor jeg hylte at jeg ville ha en annen lege!

Vi hadde nå vært våkne i 24 timer og jeg var så sliten. Det kom inn en annen fødselsdagen og hun gjorde en kjapp undersøkelse og brølte keisersnitt nå! Da gikk det fort. De praiet en anestesilege fra gangen som satt spinalbedøvelse inn i epiduralen og vi løp nedover gangen. Operasjonen ble satt igang 15.37 og Ella så dagens lys kl 15.40. Frisk og fin ble hun lagt på brystet mitt.

Jeg ble sendt til postoperativen og lå der og sov. Etter 3 timer kom min mann, jordmoren og babyen. Jeg var fullstendig lam og ba om hjelp til å bli snudd i sengen. Jeg glemmer aldri ansiktet til min mann! Jeg lå i en blodpøl og nå ble det hektisk igjen. Jeg hadde mistet 3 liter blod og ingen hadde sett til meg.

Jeg ble liggende ett døgn på intensiven med blodoverføring, drypp og antibiotika. Et døgn hvor jeg så Ella 3 ganger. Lå 8 døgn på sykehuset.  Det endte godt.

 

.....

Navlestrengen rundt halsen

Av Eva Eriksen (@mammatiltreskatter)

Den 10.06.2014 gikk vannet mitt med Jacob i magen.

Jeg har født to ganger tidligere og aldri opplevd at vannet har gått. Jeg rakk ikke ringe kvinneklinikken siden jeg sto med to barn som skulle kjøres i barnehagen og en mann som allerede var kjørt på jobb.

Jeg hadde helt normalt fostervann. Med et håndkle under rumpa og to barn fastspent i bilstolene kjørte vi til barnehagen. På vei inn i barnehagen rant det litt og litt. 
Jeg fikk levert Lucas og Leonora uten at noen forsto hva som var skjedd.

Jeg ringte Remi når jeg kom ut i bilen igjen, han mente jeg burde ringe kvinneklinikken. 
Jeg ringte opp og sa at vannet var gått og at jeg var tredjerangsfødene. I telefonen spurte de meg mange spørsmål. Jeg hadde jo født 2 barn før så dette følte jeg at jeg taklet ganske bra. Rier var jeg langt ifra å ha.

Selv om det gikk mange rare tanker rundt i hodet etter telefonsamtalen klarte jeg å falle til ro med at dagen etter, klokken 0900 om morgenen skulle jeg bli satt igang. Det som var problemet her var at jeg overhode ikke var klar for å bli satt i gang. Jeg var så vidt i uke 35. 

På kvelden samme dagen begynte jeg å bli nervøs. 
Hva?
Hvor?
Hvorfor?
Alle spørsmålene jeg hadde.
Jeg var redd.
Jeg bestemte meg for å ringe opp på kvinneklinikken igjen. Denne gangen ønsket de at jeg kom opp for en sjekk.
Jeg kjørte gledelig opp, alene.
Remi ble hjemme med barna siden jeg kun skulle på en sjekk.

Det første de spurte meg om når jeg kom var:
Hvor er mannen din? Nei han er hjemme med de to andre barna våres, svarte jeg. 
Jordmødrene synes jeg burde ringe han. Jeg var ikke helt enig. Hvorfor skulle han komme opp når jeg uansett skulle hjem igjen? Det var jo alt for tidlig for å føde enda.

Hjerterytmen til Jacob var de ikke helt fornøyd med. Jordmødrene gikk på gangen og snakket sammen flere ganger. De spurte om jeg kunne ringe hjem igjen etter resultatet på sparkeprøven var ferdig. HELE VERDENEN MIN DATT SAMMEN:
"du skjønner det Eva, vi må sette deg i gang med en gang".

Jeg tenkte, nei, det måtte dem ikke. Jeg var livredd. Det var alt for tidlig. Jeg gråt.
Remi kom inn døren på kvinneklinikken 15 minutter etter jeg ringte han og ba han komme opp. I løpet av de 15 minuttene fikk jeg clyster som skulle hjelpe å fremskynde riene. Dette var jo ikke sånn jeg hadde sett dagen skulle ende. Jordmødrene og legen lovet meg at babyen i magen skulle få ligge i magen et døgn til. Jeg husker jeg var så redd. Men jeg var jo i trygge hender?

Jordmoren kom inn tidlig 11.06.2014 og ville gi meg en modningstablett. Dette var også nytt for oss. Vi ble kort fortalt hvordan det fungerte. Men INGEN fortalte hvordan babyen i magen ville reagere på dette. Jeg fikk selvfølgelig sterkere og sterkere rier. De ble enig om å sette meg på drypp. De fortalte også kort om hvordan dette fungerte.
Men IKKE hvordan babyen i magen ville reagere på det.

Epiduralen ble satt og Jacob eksponerte SVÆRT DÅRLIG på dryppet som ble satt. Dryppet ble skrudd av og på flere ganger. En lege etter en annen.  Remi begynte å bli nervøs. Jeg lå helt utmattet i sengen. En lege kom løpende inn. Babyen har elektroden som man måler pulsen med og som er festet til hodet surret rundt halsen. Det er her jeg husker svært lite fra. Remi begynte å gi dem klare beskjeder. De lovte han at de skulle få babyen ut før det gikk gale. De begynte å planlegge keisersnitt. Da ble det så dårlig stemning på fødestuen.

NÅ MÅTTE DET SKJE NOE. (Ellers går det gale her).

Lege etter lege igjen og dryppet ble satt opp igjen, men kun for en kort stund. Jordmoren var helt fortvilet selv og så nesten litt redd ut. Det å få en slik beskjed om at babyen ikke har det bra og at de ikke var helt sikker på hva de skulle gjøre var ikke hyggelig. Jeg tror hverken jeg eller Remi tenkte klart. Plutselig kjente jeg at NÅ ja NÅ har jeg 10 cm åpning. Det gikk plutselig veldig fort og jeg måtte presse. Jeg husker ingenting, men akkurat det husker jeg. Da ville de ikke at jeg skulle presse fordi hjerterytmen til babyen gikk opp igjen. Men kroppen stoppet ikke å presse. Jeg presset og de sa nei. Jeg presset til han kom til verden. Han var blå som et adventslys med både navlestrengen og puls strengen stramt rundt halsen. De var rask med å få dette av.

Han var kommet til verden. 11.06.2014 kom Jacob til verden over en måned for tidlig. Han var så liten, men så sterk. Vi var så glad for at Remi tok noen grep på sykehuset. Vi vil ikke tenke på hva som kunne skjedd om han ikke satt ned foten. Jacob var veldig skjør, åpnet ikke øynene skikkelig før etter en uke. Han hadde masse gulsott og måtte mates med kopp. Han slapp unna lysbehandling, og intravenøs behandling. Jeg var nå blitt på ny verdens mest stolte mamma til et nydelig og friskt trekløver. Vi var endelig blitt en komplett familie.

Idag er Jacob en frisk og fin gutt på snart 2 år. Han er litt mindre i vekt og høyde enn de på hans alder. Men ellers så klarer han seg helt fint uten noen tegn til at han ble født prematur og fikk en litt tøff start på livet.